Historiebruk i film

I denne ukens blogginnlegg, for øvrig det siste blogginnlegget av historiske studenter, skal vi se på historiebruk i film. Film er i stor grad sett på som underholdning. Når man filmatiserer kan man ha ulike formål, både kommersielle, ideologiske, mytologiserende, avskrekkende og identitetsskapende for å nevne noen få. Filmer er også gjerne basert på historie. I innlegget vil vi gå nærmere på bruken av historie og myter i film, men eksempel på historiebruk i storfilmer fra både Norge og Hollywood.

Vi kan enkelt si at gjennom film gestalter vi fortiden. Det vil si at man får en fremstilling av hva som «egentlig skjedde». Du blir dratt inn i en fremstilling av en historie, men ofte er historien vendt mot ett perspektiv og skal dermed tas med en stor klype salt. I gjennom denne fremstillingen gjør det lettere for oss å identifisere oss med opplevelser som skjedde før. Vi får sympati og forståelse av karakterer. Filmene prøver å fortelle oss ulike historier, enten de er autentiske eller oppdiktet. Som nevnt ovenfor er alle filmer basert på en sann historie, men ofte vinklet fra ett synspunkt. Her er nøkkelordet subjektivitet. Vi har alle ulike synspunkter, en ulik forståelse av hva som hendte og hva som er viktig. Det er ikke bare historiefortellingen som øker en persons innlevelse i filmer, men teknologien spiller også en rolle. Studioer bruker filmteknologi til å forbedre og skape et mer komplett produkt. Selvsagt er ikke teknologi alt, men det har gjennom de siste tiårene blitt en større del av filmindustrien. I moderne tid er det også blitt vanligere å legge til ny dramatikk i historien, enten det er basert på en sann historie eller det er oppdiktet.

Innen film florerer det av cinematiske gjenfortellinger av historiske hendelser til et høyt budsjett og disse er gjerne også filmer som oftest blir sett og vinner flest priser. Dette er en del av kommersiell historiebruk, hvor produsenter bruker gjenfortellinger av historie til å spille på følelsene til sitt publikum, fordi denne typer filmer tjener inn enormt mye penger. Ganske likt minnesmerker er det traumatiske hendelser som sitter best i manns minne og til sammenlikning er en av temaene i historiske filmer ofte krig. Krig er en traumatisk opplevelse som trekker publikum og er med på å hente en emosjonell reaksjon. Denne reaksjonen fører til at publikum får en positiv opplevelse av filmen, som er noe av grunnen til at denne typen filmer er veldig populære. Eksempler på filmer som er basert på historie er vårt eksempel fra uke 36, «Twelve Years a Slave», og «The Hurt Locker». Begge er Oscar-vinnende filmer som tar opp tragiske og traumatiske tema som krig og slaveri fra forskjellige tidsrom, begge hendelser fra den virkelige verdenshistorien.

banner-12-years-a-slave   hurt_locker_poster_m_0

Film er ikke bare med på å gjenfortelle myter, men også å skape nye myter. Hvis man ser på definisjonen av myter har de blitt satt som «forenklede, om ikke svært overdrevne» gjenfortellinger av faktiske hendelser. Myter fra historie og myter på film blir brukt på vidt forskjellige måter, der historiske myter blir brukt som en måte å fremheve historie, gjerne for å bygge på identitet og nasjonalfølelse. Skapelsen av myter på film blir gjerne brukt for å gjøre historien noe mer interessant for publikum og for å drive plottet framover. Eksempler på dette er krigsfilmer som «Troja» og «300», hvor store slag blir endret i episke proporsjoner for å drive filmen videre på best mulig måte og gjøre historien mest mulig interessant og visuelt tiltrekkende. Nesten litt som slaget på Stiklestad.

troja300

Når det blir lagt til nye deler av historien som ikke skjedde i virkeligheten, kan det blant annet skje gjennom endring av en av historiens karakterer. Dette blir gjort slik at filmen skal et bedre plott, slik at handlingen blir drevet fremover og har muligheten til å nå en spenningskurve. Ingen ønsker å se en kjedelig film. Samtidig kan man stille spørsmålet om det er etisk rett å forandre på en virkelig persons identitet og handlinger for å skape en mer publikumsvennlig historie?

Et eksempel på dette er den norske storfilmen Kon-Tiki fra 2012 og dens portrett av Herman Watzinger, Thor Heyerdahls nestkommanderende. I filmen blir han fremstilt som en nervøs og svak mann, med bedragerske hensikter om juks. Dette var noe hans familie reagerte sterkt på, da denne beskrivelsen ikke var noe de kunne kjenne seg igjen i. Spesielt reagerte hans datter, Trine Watzinger Narum, på at hun ikke ble oppringt og informert om endringen, men at hennes datter, Kaja Narum, derimot ble det. Til og med Heyerdahls sønn, Thor Heyerdahl Jr., så seg nødt til å forsvare Watzinger da det ble klart at filmens manusforfatter og regissør hadde tatt seg det han mente var for store kunstneriske friheter. «Watzinger var diametralt motsatt av slik han fremstilles. Han var jo fars nestkommanderende og hans mest betrodde. Det var i tillegg han som var ingeniøren bak byggingen av flåten. Han fortjener virkelig ikke dette.»

watzinger1watzinger2

Regissør Espen Sandberg og manusforfatter Petter Skavlan forsvarte deres kunstneriske valg med å si at endringen av historien var nødvendig for spennende film. Samtidig må man huske på at selv om denne filmen var en dramatisert spillefilm, vil den på grunn av sitt biografiske utseende fort bli antatt som veldig virkelighetsnær. Det er klart det ikke er en dokumentar, men man må tenke på at man med denne beslutningen står i fare for å endre på personens ettermæle og identitet, ettersom en slik spillefilm har større sjanse for å nå ut til publikum enn en biografi om vedkomne.

Når det gjelder historie har alle som regel sin egen favorittperiode eller hendelse. Dette er ofte grunnet en interesse som har blir bygget opp av filmer eller andre medier. For noen av oss var det de store verdenskrigene, men for andre var det faktisk Kaptein Sabeltann, noe som senere ledet interessen til andre perioder.

Når man ser tilbake på det den dag i dag, er Kaptein Sabeltann langt i fra en nøyaktig avbildning av historiske pirater. Det er vanskelig å finne akkurat det. Pirates of the Caribbean og Errol Flynn-filmer avbilder en glorifisert tidsperiode hvor pirater lever i en hedonistisk tilværelse, fri fra lover. Sjørøvertiden er en periode som også er plassert i et tidløs periode. Om man spør noen når den var, får man nok ikke høre at den klassiske piratperioden varte fra ca. 1650 til 1720. Sjeldent lærer man at den forventede levealder for en pirat bare var noen få år eller at «pirat-yrket» startet med kaperfart, en offentlig ordning der skip etter avtale hadde myndighet til å angripe og kapre fiendtlige skip. Kaperne («privateers») fant så ut at det å erobre skip var langt mer lønnsomt enn å drive handel, noe som ledet til lovløshetsbølge for såkalte «privateers», derav pirater. Dette er ikke informasjon som blir formidlet i slike filmer eller at utrykket “pirat” er veldig vagt. Så lenge mennesket har eksistert, har pirater eksistert.

sabeltann

Fra en pirat type til en annen: Vikinger er også sterkt feilrepresentert i film og serier. En av våre egne medlemmer får, som en «reenactor», vondt i hjertet når han ser TV-serien Vikings og trailerne til den kommende filmen “Birkebeinerne”. For å forstå mye av historien så må man se på fortidens folk som mennesker med egne liv og hverdager. I deres hverdag bruker de objekter og har på seg klær som er praktiske og behagelige, men i tv og film er det eneste de har på seg er lær, lær og mer lær, noe som ikke er særlig praktisk eller behagelig. Argumentet for å ha på seg slike kostymer er ofte fordi det ser “estetisk bra ut”, men vil du si deg enig i at et praktisk og historisk kostyme ikke er biker-klær og badematter? (vi henviser til bildet under).

vikingviking

I denne ukens innlegg har vi sett at historie og historiebruk er svært aktivt brukt i filmindustrien. Bruken skal spille på følelsene til publikum og dette har som oftest et kommersielt formål. Filmer forteller gjerne en mytologisert historie som gjør oss historiebevisste. Film stadig blir en større del av samfunnet, derfor er det viktig at filmatisering av historiske hendelser ikke fører til grove misoppfatninger hos publikum. Film kan også være positivt og kan åpne for større interesse for historie som fagfelt. Film som medium er enda ungt og bare framtiden kan fortelle hvordan historiebruken i film vil fortsette å påvirke oppfatningen vår.

Som en liten avskjedsgave, legger vi ved en liten bonusvideo (vi anbefaler å se fra 3.55)

Ukens kilder:

Litteratur:

Thursfield, Sarah. Medieval Tailors Assistant (2001)

Fransen, L., Nørgaard, A. og Østergård, E. Medieval Garments Reconstructed (2010)
Kilder:

http://www.aftenposten.no/kultur/–Kon-Tiki-gir-et-grovt-uriktig-bilde-av-min-far-6969019.html

http://www.imdb.com/title/tt0887912/

http://www.imdb.com/title/tt2024544/

Bilde, 300: http://finalcutking.com/wp-content/uploads/2010/02/300-effect1.jpg

Bilde; Troja: http://tardycritic.com/wordpress/wp-content/uploads/2014/05/troy-2.jpg

Bilde, Twelve Years a Slave: http://africana-studies.williams.edu/files/banner-12-years-a-slave.jpg

Bilde, The Hurt Locker: http://arts.columbia.edu/files/soa/hurt_locker_poster_m_0.jpg

Bilde, Herman Watzinger: http://gfx.dagbladet.no/labrador/230/230793/23079337/jpg/active/320x.jpg

Bilde, Anders Baasmo Christensen som Herman Watzinger: http://filterblog.s3.amazonaws.com/2012/08/kontiki233-960×616.jpg

Bilde: Vikingklær (film) vs. Vikingklær (rekreasjon): Egen kreasjon

Bilde, Kaptein sabeltann i tidsriktige klær: Egen kreasjon.

Video, Kon-Tiki: https://www.youtube.com/watch?v=97XrASFPhF0

Bonusvideo, How To Win an Oscar:  https://www.youtube.com/watch?v=FdwySyRSgqc

Historiebruk og Institusjoner

I ukens blogginnlegg skal vi se på noen av institusjonene som har som formål å formidle historie til den norske befolkning. Det vi vil kalle «Det moderne norske samfunnet» er bygger på offentlige og private institusjoner. Eksempler på slike institusjoner er banken, kirken, sykehus, staten og skolen. De fleste av disse har røtter fra middelalderen og antikken, og spiller fortsatt en stor rolle til i dag, men ikke alle er like relevante når vi tenker på en historieformidlende institusjon. Vi har valgt å se nærmere på tre institusjoner; skolen, museer og Det offentlige. Før det skal vi gå litt generelt på historiebruk og dens utvikling i Norge.

Kort om historiebruk:

Historiebruk er en typologi delt inn i syv kategorier etter hvordan historie blir brukt av forskjellige hensikter i et samfunn:

  • Kommersiell, hvor media spiller på interesse og følelser til historie for å kunne tjene penger.
  • Politisk-pedagogikk innebærer bruk av denne taktikken for å fremme sitt syn ved å spille på følelsene til folket.
  • Ved moralsk historiebruk blir historie bevisst skjult av et samfunns styresmakt for å unngå skade.
  • Eksistensiell historiebruk brukes av alle individer og gjelder behovet for å glemme, minnes og bevisstheten på egen historie.
  • Ideologisk historiebruk blir brukt av samfunnets politiske elite for gi grunn for sitt standpunkt ved bruk av et historisk grunnlag
  • Ikke-bruk brukes av den politiske elite for å skjule eller holde tilbake deler av historie for å forhindre at folket har tilbakeblikk i fortiden.
  • Vitenskapelig historiebruk hvor fakta brukes til å konstruere en ukjent fortid som i nåtid ikke eksisterer.

Historiebruk og institusjoner:

Målet med historiebruken i Norge har endret seg de siste 200-årene, mye på grunn av at man har hatt nye formål med formidlingen av historien. Historie brukes i dag for å skape grunnverdier og normer, for å vise hva som er en god samfunnsborger. Offentlige institusjoner, som skolen, står for brorparten av historieformidlingen. På 1800-taller var målet for disse institusjonene å bruke historien som eksempel på oppførsel eller til avskrekk. Etter hvert ble det et større fokus på kunnskap og den «objektive» historien, som skulle være veldig nøytral. I virkeligheten var denne historieformidlingen svært nasjonalistisk. Dette utviklet seg utover 1800-tallet og man fikk blant annet Nidarosdomen (kirken) som institusjon. I tillegg var det et større fokus på myter, for eksempel Olav den Hellige, i læreverket. Vi skulle se på Norge og vår historie som noe unikt, noe som skilte oss fra de andre landene. Den nasjonalistiske historieformidlingen vokste utover 1900-tallet og toppet seg med fornorskningspoltikken ovenfor samene. Etter dette kom en fase der fokuset i skolen var på allmenne ferdigheter og personlig modning, som fortsatt hadde et delvis nasjonalistisk preg. I dag har vi et større fokus på en flerkulturell historieformidling og vi snakker om «Norge og verden», der vi skal reflektere og være historiebeviste, men uten at nasjonalismen direkte er blitt lagt til side.

Historiebruksfeltet er relevant i mange sammenhenger og er viktig for å kunne få en forståelse av historien og dens betydning. I skoler er historie ofte brukt som middel til å integrere barn i det norske samfunnet. Som vi nevnte over har måten vi lærer historie forandret seg gjennom tidene, fra egen Norsk identitet til Norge integrert i resten av verden. Igjennom århundrene har vi bygget opp vår egen nasjonalidentitet og da kan vi ha et syn utover som fokuserer på hele verden. Vi kan derfor si at historie igjennom skolen kan være nasjonsbyggende eller identitetsskapende. Vi må også legge merke til at historien vi lærer er subjektiv. Det er staten som bestemmer hva skolene skal lære bort og derfor kan det nesten virke som om vi blir tvunget til å velge den ene identiteten som vi lærer igjennom skolen. Det vil ikke si at skolen ikke gjør jobben sin, skolen er et viktig verktøy for mennesker, særlig barn, til å kunne forstå hvor den norske arven og identiteten kommer fra. Skolen innfører også normer og regler som gjennom generasjoner har blitt tilpasset til slik de er i dag. Det finnes selvsagt forskjellige arenaer hvor identitet blir bygget og til hvor sterk grad fokuset er, men som en elementær veiledning fungerer grunnskolen særlig som et integrasjonsmiddel.

d6c3c1a15adc1416616ef75e68c258d9_5.image.0x780_q85_upscale

To andre for offentlige institusjoner som formidler historisk informasjon til offentligheten er arkiver og museer. «Sammen med arkiv og bibliotek utgjør museene hoveddelen av det kollektive minnet i samfunnet». Begge tar vare på materielle minner som er kollektive for en nasjon, enten det er gjenstander som arkeologiske funn eller viktige papirer. Her har vi valgt å fokusere på museer, ettersom museum er den av de to som formidler mest informasjon til publikum, gjennom utstillinger, da arkiver gjerne har begrenset adgang.

I museers utstillinger finner man objekter, materielle bevis på historie og fortid, gjerne sammen med en beskrivelse av hva tingen er og hvor den kommer fra. Man kan få guidet tur av museets ansatte eller man kan få være med på opplevelser, slik de tilbyr på både Stiklestad og Sverresborg. Felles for disse er at de alle brukes til å formidle historie til offentligheten og for mange er det kun dette de forbinder med museum. Formidling av fortiden (og noen ganger nåtiden), som skal påvirke vår historiebevissthet, er også med på å bevare historien, fordi den holder minnet i live over lengre tid. Ved å vise frem fortiden får vi også et tydelig skille mellom nåtid og fortid, som forsterker denne bevisstheten. Museer bruker ikke bare utstillinger for å påvirke historiebevistheten til publikum, men bruker utstillingene som kildemateriale og inngår gjerne samarbeid med fakultet over hele verden for å forske videre på historien og å avdekke nye oppdagelser, som igjen er med på å utvide vår forståelse av og kunnskap om verden. Museer jobber altså ikke bare med formidling, men også med utvikling av samfunnet.

Ola Svein Stugu trekker frem et viktig poeng i boken Historie i bruk, hvor han nevner at nyere utstillinger legger større vekt på konsept, der de velger de gjenstandene som passer best inn i den historien de ønsker å fortelle. Dette resulterer i at museene tar et bevisst valg om hvordan utstillingen og historien som formidles skal fremstilles og dermed også tolkes av publikum. Som tidligere nevnt er det i nyere tid er mer vanlig å bruke opplevelser på museer som en del av utstillingen. Dette kan være fordi museene ønsker å appellere mer til sitt publikum som underholdning for å trekke flere mennesker, fra alle målgrupper.

standard_historisk_museum__e2_80_93_norsk_museumsbygning_i_oslo__e2_80_93_1_1

Det offentlige, i form av staten, kan gjennom pengestøtten de gir til institusjonene ansees som grunnen til at disse står og har mulighet til å utføre den jobben de gjør. I et demokrati har de offentlige institusjonene mye med staten og politikk å gjøre når det gjelder slike inngrep, som hvor stor sum som skal bevilges i støtte – ettersom blant annet museer og skoler skal være ikke-profitt. De folkevalgte representantene og partiene skal følge folkets verdier (i denne konteksten; kultur og utdanning). For å fremme historiske hendelser og personer, ønsker ofte Det offentlige å opprette arrangementer, monumenter eller minnesmerker. Mye av dette er knyttet til vår utarbeidede kultur og våre sosiale normer, hvor det som fremmes og det vi lærer, er det Det offentlige fremmer.

Det er derimot ikke alt av Det offentlige som er bundet til statlige avgjørelser. Av og til dannes det minnesmerker som ikke er organiserte på forhånd, de er «spontane». Et eksemplet på dette er «rosehavet» som ble dannet etter terrorangrepene den 22. juli 2011.

A_sea_of_flowers_to_remember_the_victims_of_the_terror_attack_in_Oslo,Norway

Konklusjon

Ut ifra denne ukens innlegg kan det konkluderes med at de sentrale institusjonene i det moderne samfunn, blant annet staten, skoler og museum, som er med på å formidle og fremme historie, kultur og utdanning. De er med på å representere samfunnets kollektive minne og å vekke historiebevisstheten hos befolkningen like mye som de er med på å formidle et historisk budskap. Når det kommer til historiebruk i Norge i moderne tid sammenliknet for to hundre år siden, tilbake på 1800-tallet, har målet med å formidle historie vært gjennom en del endring siden den tid. Bruken av historie bygger på å skape gode grunnverdier og normer og har utviklet seg fra å være disiplinerende og belærende til et fokus på vitenskap og læren om “objektiv historie”. Utviklingen har også åpnet for en flerkulturell historieformidling hvor refleksjon og historiebevissthet er i fokus.

Ukens kilder:

Litteratur:
Stugu, Olav Svein. Historie i bruk. Samlaget 2013.

Kilder:

https://snl.no/museum

https://exfac0015.wordpress.com/category/godt-a-vite-om/historiebruk/karlssons-typologi/

Bilde, NTNU Campus Gløshaugen: http://dusken.no/media/thumbs/uploads/images/d6c3c1a15adc1416616ef75e68c258d9_5.image.0x780_q85_upscale.jpg

Bilde, Rosehavet: https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/7/7b/A_sea_of_flowers_to_remember_the_victims_of_the_terror_attack_in_Oslo,Norway.JPG

Bilde, Oslo Historiske Museum: https://media.snl.no/system/images/5040/standard_historisk_museum__e2_80_93_norsk_museumsbygning_i_oslo__e2_80_93_1_1.jpg

Nidarosdomen og nasjonsbygging

I uke 44 har gruppen som oppgave å skrive om Nidarosdomen i norsk nasjonsbygging. Vi skal først fortelle litt generelt om Nidarosdomen, før vi skal knytte kirken opp mot nasjonsbygging. For å fremheve effekten av nasjonsbygging skal vi ta i bruk begrepene vi har lært og vise hvor stor virkning Nidarosdomen har hatt for Norge og drøfte om den fortsatt har det.

Nidarosdomen er et monument bygget på Olav den Hellige sitt gravsted og regnes som Nordens største middelalderkirke. I begynnelsen var kirken en erkebiskopkirke, men i dag anser vi den å være Norges nasjonalhelligdom, kroningskirke og pilegrimsmål. Den første kirken (Kristkirken)ble reist av Olav Kyrre. Kirken ble senere utvidet, men ble etter hvert erstattet av en katedral bygget i Anglo-Normannisk stil. Erkebiskop Øystein Erlendsson var sentral i denne byggeprosessen. Arbeidet ble videre ført av Erkebiskop Sigurd Eindridesson. Man antar at kirken ble ferdig i ca. 1320. I unionstiden ble kirken skyggelagt på grunn av protestantismen. Flere branner og uvær førte til stort forfall i kirken, men det ble startet gjenoppbyggingsarbeid i forbindelse med den nasjonale oppblomstringen på 1800-tallet. Restaurering av kirken pågår fortsatt den dag i dag.

Nidarosdomen_1857_mstandard_nidarosdomen__e2_80_93_1_4

Nidarosdomen er et monument med mange funksjoner og er på flere måter et historisk midtpunkt for Norge og landets historie. Som kjent er monumenter til for å hylle store dåder og landets helter. Nidarosdomen står som et monument for å hylle Olav den Hellige for å ha utmerket seg som kongen som satte Norge i religiøs endring, en av Norges viktigste figurer i eldre historisk tid og en av landets mest sentrale helgener. Katedralen er et synlig spor etter den norskkristne arven og er med på å bygge opp identiteten både til mennesker som kristne og som norske borgere. Den er også omsvermet av viktig historie og er med på å fortelle opplevelser fra fortiden som kan gi den moderne generasjonen med nordmenn forestillinger om deres egen historie og egen identitet. Katedralen er også med på å holde myten om kong Olav i live, og står som et symbol på at kongen som innførte kristendommen i Norge var ikke bare en konge, men også en martyr og helgen.

Dette kan man se på måten interiøret inne i katedralen er bygd. Som det er historisk kjent, hvor alteret står i dag, inne i «oktogonen», brukte det å stå et skrin hvor mumien av kong Olav lå plassert. Oktogoner er ofte funnet rundt graver til martyrer, helgener og til og med Jesus Kristus. På denne måten kan det være med på å bygge opp en form for nasjonal stolthet over at landet ikke bare ble samlet som et kristent samfunn av en konge, men også en martyr og helgen. Nidarosdomen funksjon er dermed å opprettholde kulturarven som er etterlatt gjennom å hylle kongen som satte hele Norge i endring, dele denne historien ved å skape forestillinger om hvem vi er som nordmenn, være med på støtte opp den nasjonale følelsen av identitet og samfunnets opphav.

For Norge handler Olav den Hellige mye om innføringen av kristendom i Norge. Monarki og kristendom ender opp med å gå hånd i hånd. Olav den hellige blir viktig for oss i Norge nettopp fordi det handler om å finne vår egen identitet, derfor er identitetsbygging den viktigste konsekvensen. Etter en 400 år lang union med Danmark åpnet det opp seg en mulighet for selvstendighet og den grep vi med grunnloven i 1814. Der var ikke dansketiden vi så på for å finne ut hva som var typisk norsk, men heller Olavsarven. For oss i Norge ble Olav den Hellige sentral for å finne ut hva som skilte oss fra våre naboer i sør og øst. Nasjonsbyggingen i Norge stammer ut i fra en kristent-monarki som Olav brakte til oss. Nidarosdomen blir bygget som et minne for Olav. Hvis man i dag tenker på hva som er typisk norsk, er det ikke nødvendigvis Olavsarven de fleste svarer, men i all hovedsak kan vi takke Olav og hans arv for hvordan Norge er i dag. Igjennom Olav finner vi altså vår egen identitet, kultur og fellesskap. Alt dette skjedde da Olav døde på slaget ved Stiklestad og senere ble Norges helgen.  

Da Olav Haraldsson falt på Stiklestad markerte det slutten på den norske vikingtiden. Det var slutten på det gamle og inn med det nye. I Norsk historie og kultur har Olav den hellige blitt et symbol for norsk kristendom og kulturarv. Som symbol har Olav Haraldsson mange roller, men den største er som helgen. Starten på Olavsarven var fra de tidspunktet da de plasserte legemet til Olav i Olavsskrinet og erklærte han en helgen. Helgendyrkelsen av St. Olav blusset opp under 1100-tallet og pilgrimsferder til Nidarosdomen gjorde Trondheim til «Nordens Jerusalem». Olavsarven i norsk middelalder brakte en blomstring i kultur og økonomi som ble brakt fra langtreisende pilgrimer. Pilgrimsvandringene for St. Olav varte i en periode på 500 år, men ble opphørt av reformasjonen i Norden i 1537 og 1538. Men det å reise på pilegrimsreise for å se andre land og byer var noe Luther kunne fremheve. Pilegrimstradisjonen holdes til den dag i dag og blir feiret med Olsok og Olavfestdagene i Trondheim. Olavsarven blir størst markert på olavsfestdagene, men i dag har St. Olav satt preg på forskjellige steder. Først og fremst så blir Olav Haraldsson sett på som Norges nasjonale helgen og som Norges evige konge. Øksen til Olav har blitt symbol på Norges riksvåpen, Sør-Trøndelags kommunevåpen og selvfølgelig i den Norske kirkes våpenskjold. Olavs navn har også en betydning, for eksempel er «St. Olavs hospital» i Trondheim oppkalt etter han.

Nidarosdomen-cathedral-in-Trondheim-1920Bilde1

Vi vil regne Nidarosdomen som den største fysiske og kulturelle delen av Olavsarven. Den største delen vil kanskje være kristendommen i Norge. Uansett er Nidarosdomen og Olav den Hellige en viktig del av norsk historie og da er det naturlig å se på dem i forhold til Karlssons typologier. Olavsfestdagene er en del av det kommersielle aspektet ved «domen» og Olavsarven. Akkurat i den tiden vi lever i nå, har Olavsfestdagene svært lite å gjøre med verken slaget på Stiklestad eller Olav den Hellige. Det har blitt en festival hovedsakelig bestående av konserter med store navn som trekker publikum og det er ikke rart ettersom de, helt til i år, ble støttet av staten og da måtte være en publikumssuksess med mange trekkplaster.

last ned

Her kan vi også trekke inn både ideologisk bruk og ikke-bruk. På 1800-tallet, da Norge ville ut av union med Danmark, ville de grave ned og glemme «firehundre-årsnatten» og heller fokusere på det som var Norsk identitet og ikke Dansk. Der ikke-bruk av historie for det meste blir brukt for å dekke til deler av historien, vil de fokusere på å trekke frem og belyse deler av historien, her slaget ved Stiklestad og Olav den Hellige. Noe som gjør at denne hendelsen også passer inn under ideologisk historiebruk. Vil man også kunne bruke moralsk historiebruk, der de gjenoppdager og restaurerer fortiden? Man snakker jo gjerne om moralsk historiebruk i sammenheng med Norges behandling av samene. Det er noe vi anser som umoralsk, noe vi har dårlig samvittighet for. Men når det gjaldt unionen med Danmark hadde vi ikke dårlig samvittighet, det var ikke umoralsk. Så selv om det er snakk om å grave frem gammel historie og sette i gang restaurasjon av Nidarosdomen, vil det fortsatt være snakk om moral? Moral handler om holdninger og verdier, noe Norge på den tiden var desperate etter å etablere som en del av den Norske identiteten for videre nasjonsbygging. Den nye nasjonsbevisstheten gjorde at et krav om restaurering av Nidarosdomen oppsto, en større kirke reiste seg som et tegn på hvordan det norske folk reiste seg etter å ha vært under Danmark så lenge.

Nidarosdomen har vært sentral i Norges nasjonsbygging og historien om Nidarosdomen og Olavsarven har vært viktig for å skape en Norsk identitet. Den er et ikke bare et symbol på norsk kristning og dannelsen av et konstitusjonelt monarki, men den er også en del av den Norske kulturarven og tradisjon, for eksempel ved kroningsseremonien. Ideologisk sett har Nidarosdomen vært et symbol som skulle skille oss fra blant annet danskene og symbolet på et folkeslag som reiser seg etter å ha uselvstendig i flere århundrer. I dag står Nidarosdomen mer som et historisk og religiøst symbol, som også brukes til kommersielle formål.

Ukens kilder:

Litteratur:

Stugu, Olav Svein. Historie i bruk. Samlaget 2013.

Karlsson, Klas-Göran og Zander, Ulf. Historien är nu, Studentlitteratur 2009

Guidet tur på ekskursjon til Nidarosdomen.

Kilder:

http://olavsarven.no/

http://oslo.pilegrimsleden.no/no/vandring/pilegrim-i-gar-og-i-dag/

Bilder:

Bilde, Nidarosdomen 1857: https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/e/eb/Nidarosdomen_1857_m.jpg

Bilde, Nidarosdomen i dag: https://media.snl.no/system/images/8077/standard_nidarosdomen__e2_80_93_1_4.jpg

Bilde,Vestfronten:http://www.visitnorway.com/ImageVaultFiles/id_16472/cf_949/Nidarosdomen-cathedral-in-Trondheim-1920.JPG

Bilde, Olav på vestfronten: http://www.nidarosdomen.no/Images/TopImages/7.jpg

Bilde, Olavsfestdagene: http://www.trondelag.com/wp-content/plugins/WPTellus2014/Library/images/?d=27&p=3132&t=1

Blogginnlegget om Stiklestadturen

I uke 41 var vi på ekskursjon til Stiklestad. Som oppgave i uke 42 skulle vi blogge om to utvalgte steder på området. Vi valgte å skrive om Stiklestad Kirke og Stiklastadir. Gjennom eksempler og forklaring, skal vi vise hvorfor disse stedene har stor historisk og kulturell verdi.

Stiklestad Kirke:

Historien om Stiklestad Kirke og Olav den Hellige kort fortalt lyder slik: Stiklestad Kirke ble bygget hvor Olav Haraldsson døde ved slaget på Stiklestad 29. juli 1030. I 1030 møtte bondehæren og kongshæren hverandre i et blodig slag som markerte slutten på vikingtiden og begynnelsen på kristendommens utbredelse i Norge. Olavs lik har blitt fremstilt til å kunne utføre mirakler, derfor ble han senere kaldt Olav den Hellige. Han ble gravlagt i Trondheim og Nidarosdomen ble reist over der liket lå.

Slaget på Stiklestad har siden hendelsen skjedde vært omsvermet av myter, sagn og mirakler og har satt et særegent preg på norsk historie som vi kjenner den i dag. Mange av dem er også knyttet til kirken som ble reist i 1180 som et monument til heder og ære for Kongen som førte kristendommen til landet. Stiklestad kirke ble reist på stedet hvor det ble sagt at Olav Haraldsson døde. Altså på det stedet hvor han først ble møtt av et sverdhogg i beinet og hvor han deretter lente seg på en stein og hans liv brått endte da han ble drept av et spydstikk. I ettertid ble det sagt at denne steinen hadde mirakuløse, helbredende egenskaper og ble dermed gjort til midtpunktet hvor kirken skulle stå for så å bli bygd inn i alteret.

1

2

Inne i kirken finner man et stort veggmaleri rundt alteret som ble malt i 1930 som en del av 900 år jubileumsfeiringen av Stiklestadslaget. Dette store maleriet fikk tittelen «Sverdet og Liljen». Det går mye symbolikk inn i maleriet siden midtpunktet er av Jesus, omringet av lys mens han holder et sverd og en lilje i hver hånd. Sverdet var et symbol på at konger hadde Jesus velsignelse til å gå ut i krig, mens liljen står for renhet, dyd og gode egenskaper og er ofte relatert som et symbol på Jomfru Maria. Lyset som omkranser Jesus figuren skinner ned på Olav Haraldssons falne kropp. I ettertid har det også blitt påstått at maleriet av Olav Haraldssons lik følger publikum med øynene.

3

Mange av disse mytene har en rot helt tilbake til 1100-tallet, og ble startet av den såkalte «Olavs kulten», som var tilhengere av Kong Olav og var også de som gav ham helgenstatus. En stor del av mytene er med på bygge opp identiteten og hvilke forestillinger folket hadde av slaget og kongen generelt. Mytene er, som tidligere nevnt, forenklede og overdrevne versjoner av den virkelige historien, men de var med på å bygge opp statusen til Olav Haraldsson som både martyr og helgen ved å gi ham krefter til å utføre mirakler. Eksempler på dette er at steinen som Olav døde på hadde helbredende egenskaper fordi det ble tilsølt med Olavs blod, blodet som hadde gitt en blind mann synet tilbake etter at han hadde gnidd seg i øynene med det. Ved å bli tildelt status som helgen gav det også Olav springfart til å bli en ikonisk skikkelse i forhold til Norges vei til kristendommen og er en prioritert del av undervisningen i Norsk historie og en sentral figur i relasjon til både Trøndelag og Nidarosdomen. Han blir regnet som et symbol for de norske kristne for å bane vei for den “rette veien” som martyr og som den som var ansvarlig for den store religionsendringen i Norge.

Protestantismen kom til Norge på 1500 tallet og blir også relevant for Stiklestad Kirke og hele Norge. Kong Fredrik II og den protestantiske bølge forandret på kirkens interiør. Det som blir kalt for «Olavskult» eller helgendyrkning skulle nå vaskes ut og det skulle fokuseres på protestantismen. I kirken finner vi det som vi tror er Fredrik den II sitt våpenskjold, det er usikkert fordi deler av skjoldet er utydelig. Senere kom også Fredrik den III og stemplet sitt merke over inngangen til kirkerommet. Mye av kirken ble også pusset opp i 1930 og lite av det originale ble beholdt. Det eldste interiøret man finner er døpefonten fra 1300-tallet. Den rommer omkring 100 liter vann og har noen interessante historier til knyttet til den, blant annet fortelling om hvordan paven sendte brev til kirken for å hindre at barn ble døpt i spytt og øl.

6

910

Stiklastadir:
I innlegget fra uke 39 om «Historier, minner og steder» nevnte vi Trøndelag Folkemuseum Sverresborg som et eksempel på stedliggjøring, hvor de hadde bygd opp en trøndersk bygd fra 1800-tallet, der publikum fikk oppleve hvordan det var å leve i fortiden og dermed kunne gi sitt «eget perspektiv» på historien. Stiklestad i sin helhet, men kanskje spesielt mest Stiklastadir, er et nord-trøndersk eksempel på dette. Det er laget for å formidle historien før slaget ved Stiklestad og historien etter.

Stiklastadir er Stiklestads nyeste (men ikke helt ferdigstilte) storsatsning. Den ble åpnet i 2009 og er en middelaldergård, der langhuset er den ferdige delen av selve satsningen. Gården er planlagt å stå som en ferdig landsby i 2030 for 1000års jubileet til Slaget på Stiklestad. Som kommersiell satsning er gården sponset av en rekke store bedrifter, blant annet Coop og Aker Solutions. Dette vises på flere steder, blant annet har hver sponsor sitt eget spyd i inngangen til langhuset og at hver bedrift har logoen sin på en stor plakett ved åpningen av selve gården.

1112180683_10153720366419172_1690932947_o

12177577_10153720368584172_1112628283_o

Husene på Stiklastadir er blitt reist etter gammel byggeskikk og med av skikkelige tømrere og håndverkere som følger historiske teknikker og replika-verktøy som er basert på tidspassende arkeologiske funn. Dette er for å gi et historisk og troverdig utseende innenfor tidsrammen 1030-1250. Nå på Stiklastadir står det to storbygg, Gildehallen og Gjesteloftet (som er under konstruksjon).

12

Gildehallen er hovedbygget på området, og sto ferdig i 2009 hvor den blir brukt til utlån for kommersielle gilder. Langhuset står på toppen av haugen 7-8 meter bredt og 36 meter langt. Gildehallen er bygget med stavkonstruksjon, noe som er veldig typisk for vikingtiden. Stavkonstruksjon bygges med staver (påler) som vanligvis blir satt opp på steinheller som beskytter den mot råte. Det er mange deler av en stavkonstruksjon, som de med grind som står av tversgående bjelkene (betene) som er festet på toppen av stavene.

12005680_10153720366339172_166506767_o  12181048_10153720366234172_714538933_o  12170868_10153720366589172_1674733016_o

Gjesteloftet står et kort stykke unna gildehallen. Gjesteloftet er datert 1250 og har plass til å romme 25 personer. Bygget står ikke ferdig ennå, hvor den skal stå ferdig i 2016 og skal, som med Gildehallen, stå til utlåns for gjester. Et gjesteloft var praktbygget til en storbonde, der gjester kunne låne et eget bygg som viste bondens gjestfrivillighet og rikdom. Bygget er laget med lafteteknikken som blir brukt i sen vikingtid og senere ble den mest brukte byggestilen i Norden frem til rundt 1800-tallet. Lafteteknikken består av nøye øksede tømmerstokker, som er blitt lagt opp på hverandre der de er felt sammen i hjørnene.

Dessverre er byggene ikke 100% autentiske, hvor de «jukser» de på enkelte steder av byggene som for eksempel bruk av moderne kjellertrapp, handicaptoalett, betong og flisgulv, samt at det på gjesteloftet tas i bruk moderne isolasjon. Men disse tiltakene er forståelig med tanke på at byggene vil være brukt til utlån.
85

47

I langhuset bor storbonden Kolbjørn Gunnarson og her kan publikum, på samme måte som på Sverresborg, oppleve gildehallen, der de blir servert mat og historier fra «samtiden» av skuespillere som jobber der og får delta som tilskuere når det blir diskutert politikk. Museet på Stiklestad har flere andre opplevelser som deres besøkende kan ta del i, blant annet Julefest og Vikingtevling, der deltakerne blir kledd opp i vikingklær før de deltar på julemiddag eller på deltar i aktiviteter som bueskyting og sverdslossing. Felles for opplevelsene er at de alle drar publikum inn i handlingen og lar dem oppleve historien. På denne måten blir gården et forum for stedliggjøring og fortelling om overgangen fra det norrøne samfunnet til det kristne middelaldersamfunnet og videre til middelalderstaten. Med andre ord fokuserer ikke Stiklastadir på én historisk hendelse, men heller på en lengre tidsperiode som hjelper på publikum å forstå utviklingen av samfunnet mer enn om de bare hadde fått innsikt i den ene hendelsen.

I dette innlegget har vi tatt for oss historien bak og bruken til Stiklestad Kirke og Stiklastadir. Kirken har ikke bare en kulturell og historisk verdi, men også en religiøs verdi forankret i kristendommen og myten om Olav den Hellige, en av de viktigste norske kongene. På Stiklastadir gård holder man historien i live om tidsperioden rundt slaget og man kan gjenoppleve gamle tradisjoner og skikker. Her finner man informasjon om hvordan mennesket levde i vikingtiden og gården får dermed stor materialistisk verdi. Den forteller troverdig informasjon, der man skal ta mytene rundt Olav med en klype salt. Vi konkluderer med at begge bygningene har stor historisk og kulturell verdi, og vil forhåpentligvis fortsatt ha det i fremtiden.

Ukens kilder:

Litteratur:

Lie, Arne 1995 (Den norske byggeskikken)

Kilder:

http://stiklestad.no/hotell/kurskonferanse/opplevelser/

http://stiklestad.no/omrader/stiklestadir/

http://stiklestad.no/opplevelser/stiklastadir/

http://stiklestad.no/opplevelser/stiklastadir/vi-bygger-gjesteloft-pa-stiklastadir/

Video, teaser for Stiklastadir: https://youtu.be/z7JP2p7qPzk

Bilder er både egne og hentet fra Stiklastadir sin instagramprofil:

http://www.online-instagram.com/user/stiklastadir/542321006

Myter, nasjoner og historiebruk

I uke 40 har gruppen som oppgave å skrive et blogginnlegg om myter, nasjoner og historiebruk på tvers av kulturer. Dette blir fremhevet gjennom eksempler gruppen har brukt ved å sammenlikne myter i forskjellige samfunn for å påpeke hvordan myter er med på å skape og forsterke identitetfølelsen og hvilken effekt og rolle myter har, og dermed bruke dette til å utdype de gitte begrepene.

Myter er forenklede fortellinger som er ment til å fremheve positive trekk, slik som fremgangen eller suksessen til et samfunn eller en nasjon. De omhandler som regel opphav av samfunn og verden, naturmytiske skikkelser eller guder generelt. Myter er ofte overdrevet og kan dermed ikke ansees som pålitelige kilder, selv om de fleste myter som regel har et snev av sannhet i seg. Derfor kan ikke myter gi noen fast forklaring på hendelser, men det kan gi individer, grupper eller samfunn en tilknytning, en stolthetsfølelse eller styrket følelse av identitet. Et eksempel er å sammenlikne to vidt forskjellige, men egentlig ganske like kulturer.

Krigerne fra Sparta er kjent som et samfunn av mektige krigere og en mektig militærstyrke, som var kjent som både effektive og mektige i krig. De anså seg selv som ætlinger av Herakles; helt og gudesønn i den greske mytologien, kjent for sin store styrke og heltedåder. Grunner til at dette kan ha blitt brukt som en opphavsmyte til Sparta er at siden de var et folk som avlet en militærmakt, så ville dette skape en motivasjon for å kjempe hardere og for å leve opp til sine guddommelige forfedre.

Til sammenlikning har vi den Norrøne kulturen, hvor vikingenes opphav kommer fra myten om Odins to sønner, som skapte de første menneskene, Ask og Embla. Det oppsto en tro på at krigerne som døde på hederlig vis, med et sverd i hånda og på en slagmark, fikk komme til Valhall hvor gudene holdt til. Dette ga den norrøne kulturen et identitetsinntrykk som påpekte at Vikingene også var gudskapt og ment til å krige for å leve opp til gudene som hadde skapt dem.

Når man sammenlikner disse to mytene fra to forskjellige kulturer, en gresk og en nordisk, kan man se at en slik form for mytologibruk var med på å skape et positivt bilde av begge folkeslag som mektige krigere, var med på å styrke deres identitet og tilknytningen til deres kultur og religion og var med på å motivere til å bli en større militærmakt.

spartaviking

Slik vi ser på eksemplene over, har myter mye å si for dannelsen av nasjonale identiteter, enten det er den egne identiteten statens innbyggere ser eller den identiteten det internasjonale samfunnet i verden rundt ser. Siden myter som regel er forenklinger av historier, har de kanskje et snev av sannhet i seg, men de kan ikke regnes som valide kilder fordi de ikke kan forsvares av fagstoff, men heller av eventyr eller vandrehistorier. Når det kommer til nasjonale myter handler det om funksjonen til myten. Det er snakk om en nasjonal stolthet som vi som folk identifiserer oss med versus hvordan vi fremstiller oss når vi markedsfører landet vi kommer fra.

Se for deg at du er en skotte på besøk i Trondheim for første gang. Du går rundt i midtbyen, letende etter en kaffe, når du passerer Ark Bruns på hjørnet av Nordre Gate. Hva for en merkelig skapning er det som står utenfor døren? Den har store øyne og ører, en lang nese. «Is this what they call trolls?» Nysgjerrig på disse skapningene, tar du turen mot Dovre og Dovrefjell, der nordmennene hevder Dovregubben, kongen over alle trollene, befinner seg. Dovre, sammen med troll, er blitt en av Norges mest kjente identifikatorer. Ikke bare blir det brukt som populært tiltrekningsobjekt for turister, det er også noe vi identifiserer Norge med selv som folkeslag. Stedet har blitt brukt i mange eventyr, både hos norske Asbjørnsen og Moe, men også hos danske Hans Christians Andersen, i eventyr om Norge. Dovrefjell har også blitt et symbol på det stabile, sikre og varige, da det blir brukt i løftet riksforsamlingen på Eidsvoll måtte avgi i 1814, «Enige og tro til Dovre faller!».

Troll-in-Trondheim

Hva om vi snur dette scenarioet og man ser for seg at man er norsk turist i Skottland?  Noe av det første man tenker på når man hører «Skottland», om man ser bort fra Haggis, sekkepiper og kilt, er Loch Ness-monsteret, «Nessie»; den uidentifiserte skapningen som angivelig skal holde til i innsjøen. Det er ingen tvil om at monsteret er en av høydepunktene å få med seg om man skal besøke de skotske høylandene som turist og at innsjøen er et av de største trekkplastrene i landet. Som en av verdens mest kjente mytologiske skapninger, genererer «Nessie» rundt 25 millioner pund i inntekter fra de rundt én million menneskene som kommer til innsjøen hvert år, i håp om å få et glimt av «monsteret».

506763

Man kan, som bevist over, finne utallige måter ulike nasjoner tar i bruk myter for å skape en identitet. Staten har også spesifikke formål med denne identitetsdanningen. La oss si man prøver å skape en etnisk-romantisk nasjon, der formålet er en nasjon, et folkeslag og et språk i et land med flere folkeslag. Da kan man bruke myter og fortellinger som skal skille de forskjellige folkegruppene innenfor staten. Et eksempel på dette er indiske politikere som prøver å etablere et hat mellom hinduister og muslimer, ved å dra frem gamle fortellinger om feider mellom folkeslagene. De fokuserer på myter og fortellinger der hinduister har vært helter eller offer ovenfor muslimene, men den andre siden av saken vil være skjult. Her tar politikerne i bruk mange typer historiebruk, de tydeligste er kanskje eksistensiell, ideologisk og ikke-bruk. Disse typene historiebruk kan være farlige, noe man blant annet så i Nazi-Tyskland på 1930- og 40-tallet.

At staten har en etnisk-romantisk tilnærming kan også være avgjørende i frigjøringskamper. Om staten søker etter en mer moderat form for nasjonalisme, kan de bruke myter som kan knytte de ulike folkeslagene og kulturene sammen, som i historien om William Tell. I fortellingen om Tell blir han fremstilt som en frihetskjemper og sentral i historien om oppstandelsen og verdiene til Sveits. Det er nettopp verdiene i denne myten som var med på å knytte de ulike folkeslagene og kulturene i Sveits sammen, Dette er en form for eksistensiell historiebruk. Siden eksistensiell historiebruk er sterk knyttet til identitet er myter en sentral funksjon i denne typen virkemiddel.

I denne ukens blogginnlegg har vi tatt for oss nasjoner, myter og historiebruk. Gjennom eksempler har vi vist hvordan disse kommer til uttrykk hver for seg eller sammen. Vi har sett på hvordan myter er med på fremheve positive trekk og suksess ved et samfunn eller en nasjon. Noen eksempler vi har gitt er soldatene fra Sparta og den Norrøne kulturen. Dannelse av ulik nasjonale identiteter har vi vist ved eksempler som troll I Norge og Loch Ness-monsteret i Skottland. Myter kan bli brukt til dannelse av en felles nasjonal identitet, men den kan også være skadende. Eksemplet vi brukte her er hvordan indiske politikere prøver å bruke myter til å skape et hatforhold mellom hinduister og muslimer. Myter, nasjoner og historiebruk henger dermed hånd i hånd og det har også vist seg at det har både positive og negative konsekvenser.

Ukens kilder:

Litteratur:

Stugu, Olav Svein. Historie i bruk. Samlaget 2013.

Kvande, Lise og Naastad, Nils. Hva skal vi med historie? , Universitetsforlaget 2013.

Kilder:

https://no.wikipedia.org/wiki/Dovregubben

https://no.wikipedia.org/wiki/Myte

https://no.wikipedia.org/wiki/Sparta

https://no.wikipedia.org/wiki/Norrøn_mytologi

http://www.telegraph.co.uk/travel/destinations/europe/uk/scotland/11545298/Loch-Ness-Monster-50-fascinating-facts.html

https://en.wikipedia.org/wiki/Loch_Ness_Monster

http://hyllanderiksen.net/Myter3.html

Bilde, Trollet ved Ark Bruns: http://www.geo.de/reisen/community/bild/regular/545208/Troll-in-Trondheim.jpg

Bilde, Loch Ness: http://images.summitpost.org/original/506763.jpg

Bilde, Viking: http://images.forwallpaper.com/files/images/1/1913/1913efeb/639294/vikings-ready-for-battle.jpg

Bilde, Spartaner: 

http://www.athenstourgreece.com/wp-content/uploads/2011/06/300_Spartans_in_Thermopylae-300×162.jpg

Historie, minner og steder

I uke 39 skal gruppen ta for seg og skrive et blogginnlegg om relasjonen mellom historie, minner og steder i en historiedidaktisk sammenheng for å finne ut hvordan historiske steder er med på bygge opp en identitet og dermed diskutere bruk av historie, identiteter i forhold til disse tre begrepene ved hjelp av eksempler og utdypning av de forskjellige begrepene.

Monumenter er satt opp som en representasjon for fellesskap, identitet og stolthet, der de hyller de gode gjerninger og heroiske dåder, som seirer i krig og samfunnsendring. Disse monumentene gir fellesskapet en felles kontekst som gir kollektivet et inntrykk av historiske begivenheter, siden svært få har et helt likt minne av hendelser som tidligere har hendt. Et eksempel på et slik monument i Trondheim, hvis vi ser bort i fra Nidarosdomen, Munkholmen, Kristiansten Festning, Gamle Bybro, Stiftsgården og statuen av Olav Tryggvasson, er statuen av Leiv Eiriksson son befinner seg på Piren. Statuen ble gitt som en gave til byen fra nordisk-ættede amerikanere fra Seattle, der det befinner seg en tilsvarende kopi, i forbindelse med Trondheims tusenårs-jubileum i 1997. Ved siden av statuen finner man en rekke med navneplaketter som hedrer sponsorene av statuen, som alle er etterkommere etter mennesker som emigrerte til Nord-Amerika (Vinland) i ca. år 1000, da Leiv Eiriksson viste vei.

leiveriksson

Minnesmerker er representasjoner for endring og påminnelse i forbindelse med negative, tragiske eller traumatiske hendelser, men i de fleste tilfeller er det for å hylle mennesker av betydning som ble ofre for traumatiske hendelser under krig og nød. De fleste minnesmerker minner ofre, martyrdød eller soning. Minnesmerker blir også reist som en påminnelse eller et symbol på endring for å hindre at slike hendelser gjentar seg.  Felles for både monumenter og minnesmerker er at de kan befinne seg på et annet sted enn det faktiske stedet hvor den historiske hendelsen tok sted.

Et eksempel på et slikt minnesmerke er snublesteinene som finnes rundt omkring i landet, blant annet også her i Trondheim. Snublesteinene er minnesmerker for individuelle ofre under Holocaust. Steinene finner man utenfor der ofrene bodde. På Ila finner man for eksempel steinene til familien Klein, i Cissi Kleins gate, og steinene symboliserer familien som ble ofre for Hitler og nazistenes vrede da de ble tatt fra sitt hjem, deportert fra Norge og senere drept i Auschwitz. Man husker Cissi Klein som en prominent figur (ettersom hun fikk egen gate oppkalt etter seg og en statue ved Kalvskinnet skole) som kan tenkes på som “Norges egen Anne Frank”, en ung jente, som ble tatt fra livet alt for tidlig. Det er enklere for unge mennesker å identifisere seg med en figur som Cissi Klein enn en gammel veteran når det kommer til undervisningsopplegg om andre verdenskrig. For elever i Norge, spesielt da Trondheim, som får lærestoffet knyttet til akkurat det stedet de bor og lever. Dermed blir dette en direkte kobling til hvordan identitet blir dannet gjennom en «synlig» opplevelse av historien.

cissi1cissi2cissi3

Minner gir liv til historien, hvis ikke kunne man muligens bare sett på historie som tørre faktakunnskaper. Man kan ha mange felles minner selv om man verken har opplevd den hendelsen som minnes eller eksistert i den tiden da det skjedde. Dette er fordi minner kan dannes gjennom stedliggjøring, som gjør fortid til nåtid. Stedliggjøring kan man gjøre for å simulere scenarioer (i dette tilfellet minner) gjennom samlet kunnskap og informasjon om hendelsen for å få følelsen av oversikt og medfølelse. Et eksempel på dette er rekreasjonene av trøndersk bygdeliv på 1800-tallet på Trøndelag Folkemuseum på Sverresborg. Her blir besøkende tatt med på en reise tilbake i tid av guiden og får blant annet delta i en skoletime, komplett med bibelvers, spanskrør og tavlespytting. På denne måten får deltakerne oppleve hvordan det var og de får dannet sitt eget perspektiv.

sverresborg

Med individuelle minner er det lett å kunne binde seg til sitt eget perspektiv og kun det man selv oppfatter av hendelsen, der man med kollektive minner er nødt til å trekke andres synspunkter, oppfatninger og synspunkter inn i sin egen oppfatning. Her må man være bevisst på at man kan ende opp med vansker for å forme eller uttrykke sine egne meninger fordi noen mener det ikke er «riktig» grunnet personlig moral eller politikk. For at et monument skal vekke følelser og at folk skal danne egne perspektiv, må det gjennom et tydelig formspråk. Minnesteder som er tilrettelagt for å minnes en hendelse, trenger ikke alltid konkrete referanser til hendelsen man skal minnes fordi den er en del av vår allmenne kunnskap og dermed også en del av våre felles minner. Minnesteder kan inneholde monumenter, minnesmerker og kunstverk, men de kan også være spontane eller minimalistiske som for eksempel å delta i tradisjonelle ritualer, jubileumsfeiringer, nedlegging av kranser og andre seremonier. Slike ritualer, sosiale, ekspressive og symbolske handlinger er veldig vanlige, både uten og i sammenheng med det man vil anse som vanlige minnesmerker.

For å huske elementer av vår egen fortid eller verdenshistorien generelt har vi minner. Disse minnene er forskjellig avhengig av den som har dem og hva de handler om. Individuelle minner er noe personlig som sitter inne i hjernen til hvert enkelt individ. Disse minnene kan være vanskelig å teste for andre. Andre minner er de felles minnene som finnes i en større sammenheng, for eksempel språk eller symboler. Disse kollektive minnene kan ofte være med på å danne en identitet. Når vi vokser opp blir vi ofte lært at historien er «sånn» og «sånn». Den kommer til uttrykk, gjerne gjennom monumenter som er laget av menneskene som «skaper» historien, de vil dermed at vi bare skal se en side av saken. De har makten til å definere hvordan historien utspilte seg og derfor påvirke meningene folk utvikler. Vi fikk høre et godt eksempel fra Jan Frode under forelesningen på fredag 25.september, der han snakket hvordan to forskjellige klasser, en serbisk og en kosovoalbansk, som i Jugoslavia på 90-tallet (under Kosovo-krigen) fikk høre vidt forskjellige versjoner av hva som skjedde under slaget ved Kosovo i middelalderen. Studentene utviklet dermed forskjellige meninger og oppfatninger om hva som faktisk hadde skjedd. Dette kan ha vært med på å skape større spenning og avstand mellom de to folkeslagene.

Historie og steder henger ofte sammen når det kommer til mange forskjellige begreper. Steder som har en historisk tilhørighet kan på godt eller vondt være med på å styrke et individ, en gruppe eller et samfunn sin identitet og skape forestillinger ut i fra minner som enten har som et individ eller som et flertall. Man kan lett huske hendelser fra fortiden og få en påminnelse om hva som skjedde og hvordan dette har utviklet seg, til og med hvordan den har åpnet for å endre samfunnet og fremtiden.

I denne uken har vi tatt for oss hvordan begreper som minner og identitet fremstår med hovedfokus på eksempler fra Trondheim. Minnesmerket for Klein-familien er med på å vise oss en felles kontekst som blir den generelle oppfatningen. Vi har også vist hvordan monumenter er med på representere et fellesskap, en identitet og stolthet, via statuen av Leiv Eiriksson. Minnesmerker er også der for å påminne oss om noe negativt, eksemplet som er gitt er snublesteinene i forhold til ofrene under Holocaust. Minner er også noe helt sentralt for å huske historien og Trøndelag Folkemuseum representerer dette på en god måte.

Ukens Kilder:

Litteratur:

Stugu, Olav Svein. Historie i bruk. Samlaget 2013.

Kvande, Lise og Naastad, Nils. Hva skal vi med historie? , Universitetsforlaget 2013.

Kilder:

http://www.strindahistorielag.no/wiki/index.php?title=Leiv_Eiriksson_(statue)

https://snl.no/erindring

https://www.youtube.com/watch?v=27ZsQ9PjSW0

http://www.visitnorway.com/no/product/?pid=119262

http://sverresborg.no/utstillinger/frilufts-museet/bygda/skolestua/

Bilde, Statuen av Leiv Eiriksson: http://www.vanderkrogt.net/statues/Foto/no/no001.jpg

Bilde, Trøndelag Folkemuseum: http://www.visitnorway.com/ProductImages/TellUs/TellUs_2025_27_large.jpg

Bildene av snublesteinene og statuen av Cissi Klein er egne bilder.