Historiebruk og Institusjoner

I ukens blogginnlegg skal vi se på noen av institusjonene som har som formål å formidle historie til den norske befolkning. Det vi vil kalle «Det moderne norske samfunnet» er bygger på offentlige og private institusjoner. Eksempler på slike institusjoner er banken, kirken, sykehus, staten og skolen. De fleste av disse har røtter fra middelalderen og antikken, og spiller fortsatt en stor rolle til i dag, men ikke alle er like relevante når vi tenker på en historieformidlende institusjon. Vi har valgt å se nærmere på tre institusjoner; skolen, museer og Det offentlige. Før det skal vi gå litt generelt på historiebruk og dens utvikling i Norge.

Kort om historiebruk:

Historiebruk er en typologi delt inn i syv kategorier etter hvordan historie blir brukt av forskjellige hensikter i et samfunn:

  • Kommersiell, hvor media spiller på interesse og følelser til historie for å kunne tjene penger.
  • Politisk-pedagogikk innebærer bruk av denne taktikken for å fremme sitt syn ved å spille på følelsene til folket.
  • Ved moralsk historiebruk blir historie bevisst skjult av et samfunns styresmakt for å unngå skade.
  • Eksistensiell historiebruk brukes av alle individer og gjelder behovet for å glemme, minnes og bevisstheten på egen historie.
  • Ideologisk historiebruk blir brukt av samfunnets politiske elite for gi grunn for sitt standpunkt ved bruk av et historisk grunnlag
  • Ikke-bruk brukes av den politiske elite for å skjule eller holde tilbake deler av historie for å forhindre at folket har tilbakeblikk i fortiden.
  • Vitenskapelig historiebruk hvor fakta brukes til å konstruere en ukjent fortid som i nåtid ikke eksisterer.

Historiebruk og institusjoner:

Målet med historiebruken i Norge har endret seg de siste 200-årene, mye på grunn av at man har hatt nye formål med formidlingen av historien. Historie brukes i dag for å skape grunnverdier og normer, for å vise hva som er en god samfunnsborger. Offentlige institusjoner, som skolen, står for brorparten av historieformidlingen. På 1800-taller var målet for disse institusjonene å bruke historien som eksempel på oppførsel eller til avskrekk. Etter hvert ble det et større fokus på kunnskap og den «objektive» historien, som skulle være veldig nøytral. I virkeligheten var denne historieformidlingen svært nasjonalistisk. Dette utviklet seg utover 1800-tallet og man fikk blant annet Nidarosdomen (kirken) som institusjon. I tillegg var det et større fokus på myter, for eksempel Olav den Hellige, i læreverket. Vi skulle se på Norge og vår historie som noe unikt, noe som skilte oss fra de andre landene. Den nasjonalistiske historieformidlingen vokste utover 1900-tallet og toppet seg med fornorskningspoltikken ovenfor samene. Etter dette kom en fase der fokuset i skolen var på allmenne ferdigheter og personlig modning, som fortsatt hadde et delvis nasjonalistisk preg. I dag har vi et større fokus på en flerkulturell historieformidling og vi snakker om «Norge og verden», der vi skal reflektere og være historiebeviste, men uten at nasjonalismen direkte er blitt lagt til side.

Historiebruksfeltet er relevant i mange sammenhenger og er viktig for å kunne få en forståelse av historien og dens betydning. I skoler er historie ofte brukt som middel til å integrere barn i det norske samfunnet. Som vi nevnte over har måten vi lærer historie forandret seg gjennom tidene, fra egen Norsk identitet til Norge integrert i resten av verden. Igjennom århundrene har vi bygget opp vår egen nasjonalidentitet og da kan vi ha et syn utover som fokuserer på hele verden. Vi kan derfor si at historie igjennom skolen kan være nasjonsbyggende eller identitetsskapende. Vi må også legge merke til at historien vi lærer er subjektiv. Det er staten som bestemmer hva skolene skal lære bort og derfor kan det nesten virke som om vi blir tvunget til å velge den ene identiteten som vi lærer igjennom skolen. Det vil ikke si at skolen ikke gjør jobben sin, skolen er et viktig verktøy for mennesker, særlig barn, til å kunne forstå hvor den norske arven og identiteten kommer fra. Skolen innfører også normer og regler som gjennom generasjoner har blitt tilpasset til slik de er i dag. Det finnes selvsagt forskjellige arenaer hvor identitet blir bygget og til hvor sterk grad fokuset er, men som en elementær veiledning fungerer grunnskolen særlig som et integrasjonsmiddel.

d6c3c1a15adc1416616ef75e68c258d9_5.image.0x780_q85_upscale

To andre for offentlige institusjoner som formidler historisk informasjon til offentligheten er arkiver og museer. «Sammen med arkiv og bibliotek utgjør museene hoveddelen av det kollektive minnet i samfunnet». Begge tar vare på materielle minner som er kollektive for en nasjon, enten det er gjenstander som arkeologiske funn eller viktige papirer. Her har vi valgt å fokusere på museer, ettersom museum er den av de to som formidler mest informasjon til publikum, gjennom utstillinger, da arkiver gjerne har begrenset adgang.

I museers utstillinger finner man objekter, materielle bevis på historie og fortid, gjerne sammen med en beskrivelse av hva tingen er og hvor den kommer fra. Man kan få guidet tur av museets ansatte eller man kan få være med på opplevelser, slik de tilbyr på både Stiklestad og Sverresborg. Felles for disse er at de alle brukes til å formidle historie til offentligheten og for mange er det kun dette de forbinder med museum. Formidling av fortiden (og noen ganger nåtiden), som skal påvirke vår historiebevissthet, er også med på å bevare historien, fordi den holder minnet i live over lengre tid. Ved å vise frem fortiden får vi også et tydelig skille mellom nåtid og fortid, som forsterker denne bevisstheten. Museer bruker ikke bare utstillinger for å påvirke historiebevistheten til publikum, men bruker utstillingene som kildemateriale og inngår gjerne samarbeid med fakultet over hele verden for å forske videre på historien og å avdekke nye oppdagelser, som igjen er med på å utvide vår forståelse av og kunnskap om verden. Museer jobber altså ikke bare med formidling, men også med utvikling av samfunnet.

Ola Svein Stugu trekker frem et viktig poeng i boken Historie i bruk, hvor han nevner at nyere utstillinger legger større vekt på konsept, der de velger de gjenstandene som passer best inn i den historien de ønsker å fortelle. Dette resulterer i at museene tar et bevisst valg om hvordan utstillingen og historien som formidles skal fremstilles og dermed også tolkes av publikum. Som tidligere nevnt er det i nyere tid er mer vanlig å bruke opplevelser på museer som en del av utstillingen. Dette kan være fordi museene ønsker å appellere mer til sitt publikum som underholdning for å trekke flere mennesker, fra alle målgrupper.

standard_historisk_museum__e2_80_93_norsk_museumsbygning_i_oslo__e2_80_93_1_1

Det offentlige, i form av staten, kan gjennom pengestøtten de gir til institusjonene ansees som grunnen til at disse står og har mulighet til å utføre den jobben de gjør. I et demokrati har de offentlige institusjonene mye med staten og politikk å gjøre når det gjelder slike inngrep, som hvor stor sum som skal bevilges i støtte – ettersom blant annet museer og skoler skal være ikke-profitt. De folkevalgte representantene og partiene skal følge folkets verdier (i denne konteksten; kultur og utdanning). For å fremme historiske hendelser og personer, ønsker ofte Det offentlige å opprette arrangementer, monumenter eller minnesmerker. Mye av dette er knyttet til vår utarbeidede kultur og våre sosiale normer, hvor det som fremmes og det vi lærer, er det Det offentlige fremmer.

Det er derimot ikke alt av Det offentlige som er bundet til statlige avgjørelser. Av og til dannes det minnesmerker som ikke er organiserte på forhånd, de er «spontane». Et eksemplet på dette er «rosehavet» som ble dannet etter terrorangrepene den 22. juli 2011.

A_sea_of_flowers_to_remember_the_victims_of_the_terror_attack_in_Oslo,Norway

Konklusjon

Ut ifra denne ukens innlegg kan det konkluderes med at de sentrale institusjonene i det moderne samfunn, blant annet staten, skoler og museum, som er med på å formidle og fremme historie, kultur og utdanning. De er med på å representere samfunnets kollektive minne og å vekke historiebevisstheten hos befolkningen like mye som de er med på å formidle et historisk budskap. Når det kommer til historiebruk i Norge i moderne tid sammenliknet for to hundre år siden, tilbake på 1800-tallet, har målet med å formidle historie vært gjennom en del endring siden den tid. Bruken av historie bygger på å skape gode grunnverdier og normer og har utviklet seg fra å være disiplinerende og belærende til et fokus på vitenskap og læren om “objektiv historie”. Utviklingen har også åpnet for en flerkulturell historieformidling hvor refleksjon og historiebevissthet er i fokus.

Ukens kilder:

Litteratur:
Stugu, Olav Svein. Historie i bruk. Samlaget 2013.

Kilder:

https://snl.no/museum

https://exfac0015.wordpress.com/category/godt-a-vite-om/historiebruk/karlssons-typologi/

Bilde, NTNU Campus Gløshaugen: http://dusken.no/media/thumbs/uploads/images/d6c3c1a15adc1416616ef75e68c258d9_5.image.0x780_q85_upscale.jpg

Bilde, Rosehavet: https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/7/7b/A_sea_of_flowers_to_remember_the_victims_of_the_terror_attack_in_Oslo,Norway.JPG

Bilde, Oslo Historiske Museum: https://media.snl.no/system/images/5040/standard_historisk_museum__e2_80_93_norsk_museumsbygning_i_oslo__e2_80_93_1_1.jpg

Advertisements