Historiebruk i film

I denne ukens blogginnlegg, for øvrig det siste blogginnlegget av historiske studenter, skal vi se på historiebruk i film. Film er i stor grad sett på som underholdning. Når man filmatiserer kan man ha ulike formål, både kommersielle, ideologiske, mytologiserende, avskrekkende og identitetsskapende for å nevne noen få. Filmer er også gjerne basert på historie. I innlegget vil vi gå nærmere på bruken av historie og myter i film, men eksempel på historiebruk i storfilmer fra både Norge og Hollywood.

Vi kan enkelt si at gjennom film gestalter vi fortiden. Det vil si at man får en fremstilling av hva som «egentlig skjedde». Du blir dratt inn i en fremstilling av en historie, men ofte er historien vendt mot ett perspektiv og skal dermed tas med en stor klype salt. I gjennom denne fremstillingen gjør det lettere for oss å identifisere oss med opplevelser som skjedde før. Vi får sympati og forståelse av karakterer. Filmene prøver å fortelle oss ulike historier, enten de er autentiske eller oppdiktet. Som nevnt ovenfor er alle filmer basert på en sann historie, men ofte vinklet fra ett synspunkt. Her er nøkkelordet subjektivitet. Vi har alle ulike synspunkter, en ulik forståelse av hva som hendte og hva som er viktig. Det er ikke bare historiefortellingen som øker en persons innlevelse i filmer, men teknologien spiller også en rolle. Studioer bruker filmteknologi til å forbedre og skape et mer komplett produkt. Selvsagt er ikke teknologi alt, men det har gjennom de siste tiårene blitt en større del av filmindustrien. I moderne tid er det også blitt vanligere å legge til ny dramatikk i historien, enten det er basert på en sann historie eller det er oppdiktet.

Innen film florerer det av cinematiske gjenfortellinger av historiske hendelser til et høyt budsjett og disse er gjerne også filmer som oftest blir sett og vinner flest priser. Dette er en del av kommersiell historiebruk, hvor produsenter bruker gjenfortellinger av historie til å spille på følelsene til sitt publikum, fordi denne typer filmer tjener inn enormt mye penger. Ganske likt minnesmerker er det traumatiske hendelser som sitter best i manns minne og til sammenlikning er en av temaene i historiske filmer ofte krig. Krig er en traumatisk opplevelse som trekker publikum og er med på å hente en emosjonell reaksjon. Denne reaksjonen fører til at publikum får en positiv opplevelse av filmen, som er noe av grunnen til at denne typen filmer er veldig populære. Eksempler på filmer som er basert på historie er vårt eksempel fra uke 36, «Twelve Years a Slave», og «The Hurt Locker». Begge er Oscar-vinnende filmer som tar opp tragiske og traumatiske tema som krig og slaveri fra forskjellige tidsrom, begge hendelser fra den virkelige verdenshistorien.

banner-12-years-a-slave   hurt_locker_poster_m_0

Film er ikke bare med på å gjenfortelle myter, men også å skape nye myter. Hvis man ser på definisjonen av myter har de blitt satt som «forenklede, om ikke svært overdrevne» gjenfortellinger av faktiske hendelser. Myter fra historie og myter på film blir brukt på vidt forskjellige måter, der historiske myter blir brukt som en måte å fremheve historie, gjerne for å bygge på identitet og nasjonalfølelse. Skapelsen av myter på film blir gjerne brukt for å gjøre historien noe mer interessant for publikum og for å drive plottet framover. Eksempler på dette er krigsfilmer som «Troja» og «300», hvor store slag blir endret i episke proporsjoner for å drive filmen videre på best mulig måte og gjøre historien mest mulig interessant og visuelt tiltrekkende. Nesten litt som slaget på Stiklestad.

troja300

Når det blir lagt til nye deler av historien som ikke skjedde i virkeligheten, kan det blant annet skje gjennom endring av en av historiens karakterer. Dette blir gjort slik at filmen skal et bedre plott, slik at handlingen blir drevet fremover og har muligheten til å nå en spenningskurve. Ingen ønsker å se en kjedelig film. Samtidig kan man stille spørsmålet om det er etisk rett å forandre på en virkelig persons identitet og handlinger for å skape en mer publikumsvennlig historie?

Et eksempel på dette er den norske storfilmen Kon-Tiki fra 2012 og dens portrett av Herman Watzinger, Thor Heyerdahls nestkommanderende. I filmen blir han fremstilt som en nervøs og svak mann, med bedragerske hensikter om juks. Dette var noe hans familie reagerte sterkt på, da denne beskrivelsen ikke var noe de kunne kjenne seg igjen i. Spesielt reagerte hans datter, Trine Watzinger Narum, på at hun ikke ble oppringt og informert om endringen, men at hennes datter, Kaja Narum, derimot ble det. Til og med Heyerdahls sønn, Thor Heyerdahl Jr., så seg nødt til å forsvare Watzinger da det ble klart at filmens manusforfatter og regissør hadde tatt seg det han mente var for store kunstneriske friheter. «Watzinger var diametralt motsatt av slik han fremstilles. Han var jo fars nestkommanderende og hans mest betrodde. Det var i tillegg han som var ingeniøren bak byggingen av flåten. Han fortjener virkelig ikke dette.»

watzinger1watzinger2

Regissør Espen Sandberg og manusforfatter Petter Skavlan forsvarte deres kunstneriske valg med å si at endringen av historien var nødvendig for spennende film. Samtidig må man huske på at selv om denne filmen var en dramatisert spillefilm, vil den på grunn av sitt biografiske utseende fort bli antatt som veldig virkelighetsnær. Det er klart det ikke er en dokumentar, men man må tenke på at man med denne beslutningen står i fare for å endre på personens ettermæle og identitet, ettersom en slik spillefilm har større sjanse for å nå ut til publikum enn en biografi om vedkomne.

Når det gjelder historie har alle som regel sin egen favorittperiode eller hendelse. Dette er ofte grunnet en interesse som har blir bygget opp av filmer eller andre medier. For noen av oss var det de store verdenskrigene, men for andre var det faktisk Kaptein Sabeltann, noe som senere ledet interessen til andre perioder.

Når man ser tilbake på det den dag i dag, er Kaptein Sabeltann langt i fra en nøyaktig avbildning av historiske pirater. Det er vanskelig å finne akkurat det. Pirates of the Caribbean og Errol Flynn-filmer avbilder en glorifisert tidsperiode hvor pirater lever i en hedonistisk tilværelse, fri fra lover. Sjørøvertiden er en periode som også er plassert i et tidløs periode. Om man spør noen når den var, får man nok ikke høre at den klassiske piratperioden varte fra ca. 1650 til 1720. Sjeldent lærer man at den forventede levealder for en pirat bare var noen få år eller at «pirat-yrket» startet med kaperfart, en offentlig ordning der skip etter avtale hadde myndighet til å angripe og kapre fiendtlige skip. Kaperne («privateers») fant så ut at det å erobre skip var langt mer lønnsomt enn å drive handel, noe som ledet til lovløshetsbølge for såkalte «privateers», derav pirater. Dette er ikke informasjon som blir formidlet i slike filmer eller at utrykket “pirat” er veldig vagt. Så lenge mennesket har eksistert, har pirater eksistert.

sabeltann

Fra en pirat type til en annen: Vikinger er også sterkt feilrepresentert i film og serier. En av våre egne medlemmer får, som en «reenactor», vondt i hjertet når han ser TV-serien Vikings og trailerne til den kommende filmen “Birkebeinerne”. For å forstå mye av historien så må man se på fortidens folk som mennesker med egne liv og hverdager. I deres hverdag bruker de objekter og har på seg klær som er praktiske og behagelige, men i tv og film er det eneste de har på seg er lær, lær og mer lær, noe som ikke er særlig praktisk eller behagelig. Argumentet for å ha på seg slike kostymer er ofte fordi det ser “estetisk bra ut”, men vil du si deg enig i at et praktisk og historisk kostyme ikke er biker-klær og badematter? (vi henviser til bildet under).

vikingviking

I denne ukens innlegg har vi sett at historie og historiebruk er svært aktivt brukt i filmindustrien. Bruken skal spille på følelsene til publikum og dette har som oftest et kommersielt formål. Filmer forteller gjerne en mytologisert historie som gjør oss historiebevisste. Film stadig blir en større del av samfunnet, derfor er det viktig at filmatisering av historiske hendelser ikke fører til grove misoppfatninger hos publikum. Film kan også være positivt og kan åpne for større interesse for historie som fagfelt. Film som medium er enda ungt og bare framtiden kan fortelle hvordan historiebruken i film vil fortsette å påvirke oppfatningen vår.

Som en liten avskjedsgave, legger vi ved en liten bonusvideo (vi anbefaler å se fra 3.55)

Ukens kilder:

Litteratur:

Thursfield, Sarah. Medieval Tailors Assistant (2001)

Fransen, L., Nørgaard, A. og Østergård, E. Medieval Garments Reconstructed (2010)
Kilder:

http://www.aftenposten.no/kultur/–Kon-Tiki-gir-et-grovt-uriktig-bilde-av-min-far-6969019.html

http://www.imdb.com/title/tt0887912/

http://www.imdb.com/title/tt2024544/

Bilde, 300: http://finalcutking.com/wp-content/uploads/2010/02/300-effect1.jpg

Bilde; Troja: http://tardycritic.com/wordpress/wp-content/uploads/2014/05/troy-2.jpg

Bilde, Twelve Years a Slave: http://africana-studies.williams.edu/files/banner-12-years-a-slave.jpg

Bilde, The Hurt Locker: http://arts.columbia.edu/files/soa/hurt_locker_poster_m_0.jpg

Bilde, Herman Watzinger: http://gfx.dagbladet.no/labrador/230/230793/23079337/jpg/active/320x.jpg

Bilde, Anders Baasmo Christensen som Herman Watzinger: http://filterblog.s3.amazonaws.com/2012/08/kontiki233-960×616.jpg

Bilde: Vikingklær (film) vs. Vikingklær (rekreasjon): Egen kreasjon

Bilde, Kaptein sabeltann i tidsriktige klær: Egen kreasjon.

Video, Kon-Tiki: https://www.youtube.com/watch?v=97XrASFPhF0

Bonusvideo, How To Win an Oscar:  https://www.youtube.com/watch?v=FdwySyRSgqc